Martin Kellerman - ROCKY

EKSAMENS-MODUS!

Er for tiden i FULL eksamensmodus, må rett og slett pugge, pugge, pugge, for psykologi er på mandag og rettslære på fredag... Det er VELDIG snart, og jeg har lyst til å kicke litt ass på disse eksamenene altså :D

Håper og ber om oppgaver jeg kan besvare og at konsentrasjonen er på sitt beste de to dagene... At alle stjernene faller i formasjon, slik at alle mine "handicap" som ad/hd og impulskontroll, konsentrasjonsvansker (+ den slemmeste og mest grusomme opplevelsen jeg har gjennomgått friskt i minne... FORTSATT) ikke får stå i veien for meg, og at jeg blir en student på NESTEN helt lik linje med de andre :) Dog, det vil jeg vel aldri bli, først og fremst fordi ingen studenter er like, pluss at jeg har en livserfaring ekstremt få andre i klassen har med seg i ryggsekken, noe som stiller ALT i ett meget spesiellt lys.

Dersom disse eksamenene går bra, skal jeg virkelig ta det til meg, i motsetning til alt det negative og destruktive jeg alltid har tenkt eller trodd når jeg har fått toppkarakterer som gjør at jeg i dag kan bli nesten AKKURAT hva jeg vil! Kanskje selvtillitten virkelig havner på rett kjøl igjen? Dette er da et håp og en drøm jeg har lov til å drømme, da alternativet i julen var å rett og slett ende livet, hvorfor fortjente jeg å leve overbeviste jeg meg selv om daglig, på grunn av en måte jeg ble fremstillt på av enkelte før juleferien, og måten dette ble kommunisert til meg på :( Jeg ble SÅ deprimert som jeg aldri noensinne har vært tidligere, noe som ble en ny erfaring for meg... Hvor sorte og bunnløse depresjoner kan bli. "Learning by doing, or feeling?" Kanskje? 

Men jeg tar ikke livet mitt, nei, jeg sørger heller for rettferdighet, oppklaring og nye begynnelser! Ja det er lett og si, vanskelig å tro 100% på det selv i perioder, men heldigvis for ALLE støttespillerne mine som veileder meg gjennom prosessen å bli sosialisert igjen :)

Jeg hadde glemt at verden var et kaldt og egoistisk, "cut throat" sted, jeg er naiv og sier; "se min vakre blå kjole", for deretter å bli utrolig såret når noen griner på nesen og sier at de hater blått... (Denne lignelsen er så nydelig eksempel på min naivitet overfor verden som et sted hvor folk er "snille" og forståelsesfulle,mens jeg glemmer at folk flest tenker 90% eller mer på seg selv, og KUN seg selv, så da jeg er naiv nok til å tillate meg min væremåte, min ekletiske kunstneriske frihet, så blir jeg livstrett av å se usikre mennesker snu min sorg og min nakne sjel, mitt kunstneriske og frie sinn og min SVAKHET, som jeg tror jeg er modig og forteller om, rundt til å handle om noe annet. Hvorpå jeg ikke er til å kjenne igjen i fremstillingen av ego, jeg har ingen ord engang for å beskrive denne skuffelsen  :(

Som sagt tidligere, jeg børster av meg tristessen som preget meg så sterkt i høst-tidlig vinter, og bestemmer meg heller for å lære. Jeg elsker nemlig forloveden min SÅ høyt at han er livet mitt.... nå, og for alltid <3