Historien om hvordan min (nå) forlovede og jeg møttes, omstendighetene som fikk våre veier til å møtes:
Det hele begynnte med at jeg var student på et universitet her i landet. Studerte Statsvitenskap, hadde kmmet ut av min første runde på akutt-avrusning, hadde hatt 1 uke fri, siden var jeg brått og brutalt Oslo-borger (Har jo vokst opp i ei lita bygd, dog ved alder 16 flyttet jeg til Trondheim for å gå danselinjen på folkehøyskole, flyttet deretter enda lenger nordover pga, no' mannfolk helt opp til Lofoten, ble der lenge, og sjonglerte i flere år mellom Svolvær og Bodø. På begynnelsen av 2000-tallet reiste jeg på super-impulsen fra alt og alle, 20 000 i lomma, og oppholdt meg ca 6 mnd i Sør Amerika, den historien kan jeg og fortelle om senere).
Jeg var altså "ny-rein" og gikk på NA-møter nesten hver dag (NA betyr "anonyme narkomane"/"narcotics anonymous", typ AA) og bodde med min med-bacpacker-venninne i "Gamle Byen".
Situasjonen og miljøet jeg egentlig kastet meg inn i med bind for øynene var jeg jo selvfølgelig ikke klar for, men der og da så hadde jeg barnslig naivitet og håp om at dette skulle bli en dans på roser, hallo jeg hadde jo over 60 studiepoeng liksom. Hah, hadde jeg bare visst hva det ekle, fæle universitet kom til å gjøre med meg...
Jeg bor på denne tiden i Oslo, mistrives STERKT på studiet mitt, da det er UMULIG å få seg venner, eller å bli kjent med en eneste en.
På denne tiden blir "myspace stort, og jeg, som alle andre, blei ei "myspace-hore" (hehe, ;-P ). Det skulle forandre livet mitt i en retning og på en måte jeg ALDRI i mine villeste drømmer kunne fantasert om engang!!
Jeg loker rundt på dette forumet, friender litt her og der, favorittband, folk som virker kule, etc. Så, en dag så blir jeg friendet av en fyr som tydeligvis var veldig opptatt av å skrive, ja han var rett og slett den dyktigste skribenten jeg hadde vært borti.
Gutten skriver en blogg som blant annet lød navnet "notater fra undergrunnen". Den var rå, den var tøff, den var skitten, den var SEKSUELL, den sprengte grenser og uten å være det bevisst så var det hele en smule "emo". Jeg visste knapt hva emo var, så tenkte aldri i de baner, jeg bare elsket det jeg så og SLUKTE alt han hadde av innlegg. Jeg ble stor beundrer. Noe med det dystre, mørke, romantiske og bisarre han skrev var så ekte, så "BANG, pilen traff meg rett i hjertet, vanskelig å forklar det annerledes, fordi det var NØYAKTIG slik jeg følte det.
Hadde en meget depressiv periode, jeg visste ikke hvem jeg var, hvorfor jeg gjorde det jeg gjorde og jeg så så mye hyklere, posere og tristesse rundt meg. Etter flere måneder hvor jeg fulgte bloggen til dette beundringsobjektet mitt (som på bildene var så kjekk at det nesten var som å få en kniv rett i hjertet av å se på det UTROLIG vakre ansiktet), så mannet jeg meg opp, og jeg gjorde noe jeg aldri før, eller siden, har gjort:
Jeg kontaktet han og fortalte nøyaktig hva skrivingen hans fikk meg til å føle. Jeg angret umiddelbart, følte meg både patetisk og teit og det var dessuten obvious at han hadde et fat av piker som kastet seg etter ham ifølge trafikken på profilen hans. Han var ret og slett en liten player altså .
Det gikk et par uker uten at han svarte og jeg slo fra meg det lille håpet om at kanskje vi, siden vi bodde i samme by, og jeg følte vi allerede hadde en connection side det han skrev nesten var som skreddersyd for meg, kunne bli kjent.
En dag får jeg svar, gutten er dritfornøyd og veldig glad for meldingen jeg hade sendt, han sa at det å kunne påvirke folk slik jeg forklarte han hadde påvirket meg var eneste grunn til at han skrev sin semi-biografiske blogg.
Vi hade etter dette sporadisk kontakt, som oftest om nettene når vi var deprimert, forbanne eller whatever. Vi gjorde en avtale om å møtes etter en stund, men den falt i fisk! (Han var på fotball og øl-kamp med far og bestefar (gangstere) mens jeg faktisk møtte opp, speidet etter han der han hadde sagt han kom til å være, og endte opp med å føle meg patetisk som stod der "solo".
Tiden går, jeg sitter på universitetsbiblioteket, går TILFELDIGVIS innom myspace'en, og er tilfeldigvis samtidig påkoblet med denne mørke og mystiske skribenten. Vi begynner å chatte litt, viser seg at vi begge er i litt deppa humør, og blir enige om å møtes samme kveld for en prat, bare en PRAT, over en øl på en av byens heller brune puber.
Rett etter at telefonnummer er utvekslet, avtalen gjort og begge har logget av, da går jeg inn i total "angst-mode"! Tenker på "hva er det jeg har gjort nå, jeg har avtalt å møte en FREMMED, en jeg bare kjenner gjennom forfatterskapet, Djeez, skal jeg feige ut??". Tankene flyr gjennom hodet i tusen kilometer i timen.
Jeg er hjemme i leiligheten, og tiden nærmer seg for at vi skal møtes. Telefonen ringer.., Det er HAN! Skal jeg svare, eller bare droppe det, sende en melding dagen etter med en slags unnskyldning, eller bare kjøre "total-ignore" rutinen?
Jeg svarte på femte ring eller noe. Hjertet BANKA! Men så hørte jeg stemmen hans. Det var bare "noe". Noe som fikk meg til å ta sjansen og tørre å møte opp til avtalen. Nå er klokken sånn ca 30 min. før vi skulle treffes, jeg hadde ikke planlagt å pynte meg eller noe, men følte plutselig at jeg kanskje burde gjøre en liten ekstra innsats på en måte. Det var ikke tid for å finne ut hva jeg faktisk skulle skifte til, dusj.. med full shavings, hårkur, sminke og hele den pakka jeg ville ha kjørt hvis jeg bare hadde visst... <3
Jeg drar på meg noe svart. Skinnjakke, litt punka stil, husker jeg veide det meste jeg hadde gjort på lenge, følte meg ufresh og hele pakka.
Jeg går inn bare 5 min for sent. Jeg kan se at han sitter der allerede, innerst i et hjørne ved baren. Hjeret slo enda litt hardere, men det "noe" var der i utseende hans også og fikk meg til å føle meg veldig behagelig til mote :)
Jeg har alltid drukket som en mann, de gangene jeg først drikker, så jeg går temmelig raskt bort i baren, må stå på tå, slik at han får se hele meg i profil mens jeg bestiller to Jack Daniels og to øl. (som en proff om jeg må få si det selv). Mulig det allerede der var jeg FANGA oppmerksomheten hans, han har pratet mye om akkurat det øyeblikket i ettertid ;)
Vi drakk og vi prata, vi prata og vi drakk. Det var som å møte en du har kjent hele livet (eller i et annet??). Vi stakk over gata (sjanglet kanskje litt på det tidspunktet), til en ny "shady" alkis-pub med billig øl og selvfølgelig whiskey. Vi fortsetter vår intense samtale og connectionen bygger seg drastisk opp. Vi står lent opp mot en jukebox på stedet. Drikker. Prater.
Plutselig skiftes plate på jukeboxen. På kommer Janis Joplin med "Take a little piece of my heart". Øyekontakten er elektrisk. Det er på vei EN vei, og begge vet at begge vet det. Jeg styrter resten av whiskeyen i glasset mitt, PÆLMER glasset rett i motsatt vegg, til stående applaus fra ALLE på stedet, "if I might add", og vi KYSSER <3 <3 <3 <3 Vårt første kyss, og det øyeblikket er til den dag i dag et SÅ legendarisk øyeblikk i begge våre liv, det var som så mye annet senere; et eventyr. Et eventyr på VÅR måte, som forholdet har utviklet seg til å være.
Hva som akjedde sånn like etter det øverst i trappa, på "Dattera til Hagen", nevner vi ikke her, (ikke noe som puling eller noe sånt svineri altså, vi var mennesker med KLASSE må forstå ;) ). Hehe, det var vakkert, er ALT jeg kan si.
Alt stenger. Min kjære romvenninne har formant meg å komme hjem, pga nervene jeg hadde hjemme tidligere på kvelden, hun ville jo bare '"have my back", da <3. Vi kjøper noe pomes frittes vi ikke spiser. Vi er og ser og har bare hverandre, ingenting annet betyr NOE!
Han overnatter.
Vi kjøper frokost sammen dagen etter.
Romvenninnen er totalt sjarmert (kan det ha hjulpet at hun spiste opp hele pommes fritten istedet for oss? :).
Vi kjøper frokost sammen dagen etter.
Romvenninnen er totalt sjarmert (kan det ha hjulpet at hun spiste opp hele pommes fritten istedet for oss? :).
Jeg har en avtale hos en ubrukelig sosionom som skulle bistå meg i livet som universitetsstudent, pluss, pluss. Det regner. Duden FØLGER meg, står en time i regnet under et tak og skriver om MEG i moleskin-notatboken sin, og venter på meg!! <3. Jeg må dra noen timer senere, skal synge, er solist på en konsert i hjembygda av alle ting (Tror som student du gjør det meste for penger)og det er generalprøve samme dag.
Vi tilbrakte en natt fra hverandre da vi var litt over en time unna hverandre. Jeg gjør konserten, får buketten med roser, RASER til togstasjonen. Det er rake vegen tilbake til Oslo, og til han som samme kveld, spurte om vi ikke skule være kjærester!!
HAN sa at han elsket meg, da det var alt jeg tenkte at JEG gjorde men var altfor redd for å si, fordi jeg aldri hadde sagt det før + at det hadde jo gått SÅ kort tid!
4 mnd etter forlover vi oss på en unison, bisarr måte ;-P
Og etter den ENE natten har vi vært sammen hver dag siden.
OG DET FUNKER!!!!
Det var historien om hvordan vi ble "oss", og jeg svever fortsatt på en rosa sky <3
Hehe, sikkert noen som spyr av all "happy-happy", men sånn var det og sånn er det :)
Sorry peeps, but I think he is the ONE ;-P
