Jeg sitter her i stuen, mythbusters er på tv, jeg klarer ikke følge med. Utenfor snør det, passer humøret mitt... dog, hadde det bare vært regn.
Jeg mistet noe i går. Jeg fikk sjokk, stoppet å puste og ble livredd... for hva gjør jeg nå?
Jeg har ikke klart å gjøre annet enn å gråte. Hele natten, og jeg gråter fortsatt.Har fått hjertet knust. Noe jeg trodde var, var ikke, jeg fikk se et uhyre ned i monster-gapet og tankene mine fløy tilbake til den gangen jeg var sammen med han som likte å bruke meg som "punching-bag".
Det tok faktisk en stund for meg å komme ut av det voldelige forholdet, jeg ble og jeg ble. Trodde på ham når han sa at han ikke husket noe fra kvelden før, han ble bestandig sånn av sprit. Så når krokkodilletårene og skuespillet kom, da både likte jeg det jeg så, kjøpte det og svelga hele driten.
Stakkars, stakkars lille jente; at du ikke SÅ!!?!
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg ble slått, sparket, kvalt og så videre, det var FOR mange. Folk rundt oss visste det, men alle latet som om ting var normalt, INGEN gjorde noe.. Heller ikke jeg.
Helt til, jeg fikset ikke mer, jeg måtte ta igjen, så jeg ble sammen med bestekompisen hans... dvs. det var ikke en hevn på den måten. Vi hadde blitt temmelig "starstruck" av hverandre allerede, men var forsiktige, jeg var jo tross alt dama til bestekompisen. Uansett, det KOM liksom bare til meg: Hvis du vil ta igjen, og samtidig få det du har lyst på, bare "go there", sa jeg til meg selv...og jeg gjorde det!
Forholdet til duste endte i en utrolig ydmykelse, for han!Han lå på knærne hylte og grein, sa han ville bare ha meg enda mer nå som han visste hvor jeg heller ville være + "gi meg bare EN sjanse til" osv. osv.
NEI, ikke en eneste gang til. Ikke en eneste sjanse nå, nå er du ferdig, tenkte jeg. Gud, det var deilig å få den hevnen, og han visste sin "plass" overfor meg i all ettertid.
Kanskje det høres ut som om alt det der, som hører langt tilbake i tiden til, gikk veldig bra for meg. Det skada meg. Jeg har blitt "skuddredd". Han har for alltid ødelagt meg for andre menn. Av og til i ettertid følte jeg det som om det stod et skilt i panna mi hvor man kunne lese: "Bare lur, skad og bedra denne jenta. Hun GÅR på akkord med seg selv for deg, ain't nothhi'n!"
Den jævla kødden.
Jeg visste i det minste at det var over 120 mil mellom oss, for alltid trodde jeg, men selvfølgelig, i det jeg immatrikulerer i en by, så gjør han det i den samme.
Traumer. Jeg har så mange av de, jeg fikser ikke nok en "vill cowboy, som ikke vil lagres sammen med de andre cowboyene, men heller river ned det lille jeg har klart å bygge av mur for å holde ham inne. Derfor har jeg alltid vissheten om at denne cowboyen, pluss de andre ville cowboyene jeg ikke får temt eller får "bearbeidet", vil hoppe frem ut av det blå og begynne å skyte på meg fra hofta.
Når jeg da får se inn i gapet på monsteret, så blir jeg fullstendig ødelagt, rus-tankene plager meg som om de var gjenferd, og jeg ser på sneen... og gråter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar