ELISABETH I av England

Elisabeth I av England  ble født 7 sept.1533 – død 5 mars 1603, regjerte som dronning fra 1558 til 1603. Siden hun aldri giftet seg, ble hun kalt «jomfrudronningen» (The Virgin Queen). Hun ble den femte og siste monarken av Tudor-dynastiet. Hun var datter av Henrik den VIII og den infamøse Anne Boleyn 

og halvsøster til dronning Maria I, også kalt for «Bloody Mary».

Elisabeth ble født som prinsesse, men hennes mor ble henrettet to og et halvt år etter at hun ble født, og i prosessen mot Anne Boleyn ble Elisabeth erklært illegitim. Hennes halvbror Edward VI av England testamenterte kronen til en slektning, lady Jane Grey, og fjernet sine søstre fra etterfølgelsen til tronen. Men hans siste vilje ble satt til side, og i 1558 etterfulgte Elisabeth den katolske Maria I under hvems regime hun hadde vært fengslet i bortimot et år under mistanke om at hun hadde støttet et protestantisk opprør.

Elisabeth begynte å styre ved god rådføring  og hun gjorde seg avhengig av en gruppe med betrodde rådgivere ledet av William Cecil 1 baron av Burghley.

En av hennes første handlinger som dronning var å støtte etableringen av en engelsk protestantisk kirke som hun selv ble øverste leder av. Denne elisabethanske religiøse politikken ble fast håndhevet i hele hennes regime og senere ble utviklet til dagens Den engelske kirke. Det var forventet at Elisabeth skulle gifte seg og skaffe en etterkommer, men til tross for flere ansøkninger fra parlamentet gjorde hun det aldri. Grunnene for dette valget er aldri blitt helt klargjort og de har stadig blitt diskutert. Da hun ble eldre ble Elisabeth berømt for sin jomfruelighet, og en kult vokste opp rundt henne som ble feiret i portretter, skuespill, opptog og litteratur.

I regjering var Elisabeth langt mer moderat enn hennes far og søsken.  Et av hennes motto var «video et taceo» («Jeg ser, og sier intet»).  Denne strategien, betraktet med utålmodighet av hennes rådgivere, reddet henne ofte fra hennes politiske og militære mesallianser (ekteskap med en som sto i lavere rang enn en selv). Selv om Elisabeth var forsiktig i utenlandspolitikken og kun halvhjertet støttet et antall lite effektive og dårlig utstyrte militære hærtokt i Nederlandene, Frankrike og Irland, var det seieren over den spanske armada i 1588 som har i all tid knyttet hennes navn til det som populært har blitt betraktet som en av de aller største militære seirer i engelsk historie. Innenfor tyve år av hennes død ble hun feiret som herskeren av en gullalder, et bilde som har beholdt sitt grep om det engelske folk. Hennes tidsalder er blitt kjent som Elisabethansk tid, berømt fram for alt for blomstringen av engelsk drama under engelsk renessanse, ledet av forfattere som William ShakespeareChristopher Marlowe, og for den sjøfarende dyktighet til engelske eventyrere som Francis Drake. og

Historikere tenderer til å være langt mer forsiktig i sin bedømming. De har ofte avbildet Elisabeth som hissig,  tidvis som en svært ubesluttsom hersker, som var mer heldig en vanlig er. Elisabeth videreførte den såkalte Tudorplanen, en økonomisk politikk etablert av bestefaren hennes; Henrik den VII i 1485 . Politikken gikk ut på å industrialisere England og stenge ute konkurrerende tekstilindustri på Kontinentet. Under ELisabeth ble eksporttollen på utførsel av rå ull fra England avløst av fullt eksportforbud, og kampen mot billig rå ull fra Spania utarttet etterhvert til regelrett handelskrig. England var i konflikt med Spania i nesten hele Elisabeths regjeringsperiode. Politikken under Elisabeth videreførte lenge den sterke økonomiske veksten som kjennetegnes av Tudorperioden, og dette ble videre utnyttet i byggingen av en sterkere marineflåte og en mer ekspansiv handelspolitikk.

Mot slutten av hennes regime fikk en rekke økonomiske og militære problemer hennes popularitet til å bli svekket i en sådan grad at mange av hennes undersåtter var lettet da hun døde. Elisabeth er anerkjent som en karismatisk leder og som en trassig overlever i en tid da statsstyring var skrøpelig og begrenset, og da monarker i naboland fryktet interne problemer som truet tronene deres. Det var tilfellet med Elisabeths rival, Maria Stuart, dronningen av Skottland, som hun fikk fengslet i 1568 og til slutt henrettet i 1587. Etter de korte regimene til hennes bror og søster ga Elisabeths 44 år på tronen en velkommen stabilitet for kongedømmet og bidro til gi en form for nasjonal identitet.

Med Henrik den æåttende og Elisabeth den første opplevde "Tudor-dynastiet" sine to mest populære regenter.