KJELLEREN

Det var en gang en liten jente som gikk seg ned i kjellern.
Den var mørk, og ikke særlig appetittelig.
Kjelleren var et like ille sted som det hun gikk fra for å slippe unna det vonde.
Det store aberet var dog at i kjelleren så var hun alene.
Ingen kunne se, høre, snakke til eller tvinge jenta til å gjøre noen ting.

Så jenta blei der hun var.
I kjellern.

Mye senere, uker, måneder eller kanskje til og med ett år senere så banket det på kjellerdøra.
Den lille jenta visste ikke hva hun skulle gjøre.
Her nede han hun vært i ly for alt som kunne virke skummelt, eller verre: virkelig var farlig!
Hun lyttet.
Det banket ikke på igjen.

I kjelleren satt ei lita jente.
Hun kunne ikke huske hvor lenge hun hadde vært der.
Hun visste ikke hvorfor hun var der.
Ingenting dukket opp hver gang hun forsøkte å forstå hva som hadde skjedd.

I en kjeller satt ei lita jente.
Hun var redd for å forlate kjelleren.